UTMB: Intervju med det legendariske løpets første vinner, Dawa Dachhiri Sherpa

Den første utgaven av UTMB ble arrangert i 2003. Løpet var ennå ikke HOKA UTMB Mont Blanc, som i dag regnes som verdens mest prestisjefylte trailløp. 29. august 2003 vant nepaleseren Dawa Dachhiri Sherpa 150-kilometeren, mer enn to timer foran andremann. To legender var født.

Dawa Dachhiri Sherpa og UTMB er en vakker historie. Løpet i Chamonix ga ham en anerkjennelse som gjorde det mulig å virkeliggjøre flere av drømmene hans, både i bokstavelig og overført betydning. Allerede som niåring bestemte den nepalske løperen seg for å bygge et hjem for eldre i hjembyen Taksindu. Landsbyen ligger 2900 meter over havet, i fjellene rundt Everest, i Himalaya på grensen mellom Nepal og Kina. Suksessen i UTMB åpnet muligheter i Europa, og Dawa Dachhiri visste å utnytte dem. Til slutt kunne han bygge hjemmet, som sto ferdig i 2019. Alle som har møtt Dawa Dachhiri, kan fortelle det samme: Han er raus og opptatt av andre. Dawa Dachhiri bor i Frankrike. I dag løper han ikke lenger de lengste distansene, men han holder fortsatt løpingen ved like og engasjerer seg for landsmennenes situasjon i Nepal. Dawa Sherpa Parrains et Marraines pour le Népal, foreningen han startet sammen med kona Annie i 2007, arbeider fortsatt for bedre skolegang og tilgang til helsehjelp for barna i landsbyen.

Dawa Dachhiri Sherpas suksess ble nok delvis grunnlagt i barndommen. Han vokste opp som én av ni søsken, som sønn av bønder og husdyrholdere, og fra han var seks til han fylte 15, fikk han klosterutdanning med blant annet meditasjon og kampsport. Da faren døde, vendte han hjem for å ta seg av familien. Det var da han jobbet som kokk sammen med storebroren på en Himalaya-ekspedisjon, at Dawa Dachhiri Sherpa fikk sin første kontakt med terrengløping. Senere stilte han i et etappeløp i Nepal, arrangert av en sveitser og vunnet av broren, som også var løper. Dawa Dachhiri gjorde seg bemerket med to etappeseirer ... og møtte sin kommende kone Annie, som også deltok. I 1995 dro han til Europa, begynte å delta i stadig flere trailløp og skapte seg et navn. Det skulle han bekrefte i årene som fulgte. Han vant UTMB i 2003 på 20.05.55, mer enn to timer foran andremann. Værforholdene var svært krevende, men nepaleseren fikk vist både mental styrke og robuste bein, formet av Himalayas fjellterreng.

Seieren i UTMB 2003 ble fulgt av en rekke prestisjetunge triumfer: Grand Trail des Templiers i 2005, 6000D i 2007 og 2009, TDS i 2012. Totalt har Dawa Dachhiri Sherpa vunnet over 100 løp, blant dem det prestisjetunge etappeløpet Annapurna Mandala Trail (2002), på hjemmebane. Slutten av august 2012 illustrerer godt nepaleserens styrke og karriere: Tre dager etter seieren i Grand Raid des Pyrénées vant han TDS. En utrolig robusthet. Dawa Dachhiri Sherpa har også en helt spesiell meritt: Han har deltatt i tre olympiske leker, i Torino i 2006, Vancouver i 2010 og Sotsji i 2014, som eneste representant for landet sitt, i ... langrenn. Taksindu-fødte Dawa Dachhiri hadde aldri stått på ski før Nepals olympiske komité ba ham delta i OL i 2006, med den begrunnelse at han kunne trene i de sveitsiske fjellene. Dawa Dachhiri tok oppgaven på alvor, trente hardt og fullførte alle tre øvelsene.

Dawa Dachhiri Sherpa foran de olympiske ringene i Sotsji i 2014

Noen dager før det globale arrangementet HOKA UTMB Mont Blanc 2026 takket den nepalske idrettslegenden ja til å dele minnene fra 2003 og fortelle om prosjektene han jobber med nå.

Dawa Dachhiri, hvilke minner har du fra seieren i UTMB i 2003?

Det er et stort minne, selvsagt. Det dukker opp mange bilder når jeg tenker tilbake. Jeg hadde aldri løpt så langt før, så jeg stilte bare for å gjøre mitt beste, uten å sikte mot noe bestemt. Starten i Chamonix klokken fire om morgenen, målgangen, drikkestasjonene, som var færre enn i dag ... Alle disse øyeblikkene er brent inn i minnet. Målgangen sent på kvelden i Chamonix, i regnet, var utrolig. Det var sent, været var fortsatt elendig, og rundt ti barn fra Chamonix løp sammen med meg fra skogkanten og inn til mål. Det var fantastisk. Å snakke med alle frivillige og kjenne omsorgen deres er også gode minner.

UTMB ble arrangert for første gang dette året, på initiativ fra Catherine og Michel Poletti ...

Ja, vi var nærmere 700 ved start i Chamonix, og 70 som kom i mål, i kaldt og lett regn. Det var noe helt annet enn arrangementet i dag, som samler så mange løpere. Jeg er glad for at sporten har utviklet seg slik, selv om jeg er litt bekymret for motefenomenet. Vi må ikke glemme gleden ved å løpe på stiene, og at det ikke alltid handler om prestasjon. Det er uansett veldig positivt at så mange har begynt å løpe. Det er bedre enn å sitte på puben!

Vil du si at UTMB er din fineste seier i terrengløping?

Det er helt klart en av mine fineste seire. Den ga meg mange muligheter i Europa i årene som fulgte, så den er viktig i historien min. Seieren i Grand Trail des Templiers i 2005 var også utrolig. Uansett distanse har jeg vært heldig og fått delta i mange fine løp, med en familiær stemning og perfekte forhold. Selv fra løpene jeg har brutt, tar jeg med meg gode minner. Alt er erfaring. Et løp utvikler seg slik det utvikler seg, og det aksepterer jeg. Jeg har aldri løpt for å vinne.

I 2008 ble du nummer to bak den da 21 år gamle giganten Kilian Jornet ...

Han kunne vært sønnen min! Det var ingen konkurranse mellom ham og meg, selv om vi kjempet hardt den dagen (red. anm.: Dawa Dachhiri Sherpa ble nummer to på 21.56.52, én time bak den spanske løperen). Jeg jobbet som murer på byggeplasser i ukedagene, fem dager i uka, med lange arbeidsdager. Vi levde helt forskjellige liv. Det var bare naturlig at jeg kom bak ham.

Mange som har møtt deg gjennom idrettskarrieren, trekker frem evnen din til å lytte til kroppen og respektere den ...

For meg er et langt løp en erfaring, en studie av kroppen min og kostholdet mitt ... Klosteropplæringen ga meg evnen til å lytte til kroppen og signalene den sender. Fungerer dette kostholdet bedre enn et annet? Fordøyer jeg det lettere? Jeg prøver å yte mitt beste uten å presse meg over grensen. Går det bra, er det fint. Hvis ikke, så er det sånn. Jeg har alltid respektert kroppen og smertene. Fra 2013 til 2016 hadde jeg kneproblemer som plaget meg mye. Etter ett år med rehabilitering oppsøkte jeg en lege, som sa at jeg kunne begynne å løpe igjen. Jeg kjente likevel noe annet i kroppen og følte at jeg måtte vente. Jeg følte meg ikke lenger fysisk i stand til å løpe så langt uten å skade meg. Jeg ventet derfor ytterligere to år før jeg begynte å løpe igjen, men nå løper jeg kortere distanser, distanser for vanlige folk (ler).

Også innstillingen din blir trukket frem ...

Når jeg deltar i et løp, tenker jeg aldri på å vinne. Jeg løper for min egen del. Jeg har alltid prøvd å kjempe mot lysten og misunnelsen, som skaper negativitet. Det tærer på kroppen. Når vi fokuserer på oss selv og på signalene våre, blir vi mer konsentrert om hvert steg og gjør de riktige bevegelsene. Når vi for eksempel fokuserer på en motstander, gjør vi ikke lenger de riktige bevegelsene. Når vi får en tung periode, tar vi et dypt åndedrag, løfter blikket og ser langt frem. Så er vi i gang igjen. Positivitet gir mye styrke. Når været blir dårlig eller vi møter en vanskelig situasjon, kan et smil, enten vi gir eller får det, gjøre motgangen og smertene litt lettere å bære ...

Dawa Dachhiri Sherpa sammen med Ludovic Pommeret

Savner du ikke de lange løpene?

(selvsikkert) Ikke i det hele tatt. Jeg har det helt fint med det livet gir meg i dag. Det er så mye å gjøre. Etter dette intervjuet skal jeg jobbe i hagen vår, det er nok å ta tak i (smiler). Jeg skal plukke tomater og luke litt ... Det betyr mye for meg og bringer meg tilbake til livet jeg levde i Nepal. Det er veldig avslappende. Jeg sluttet med ultradistanser i 2012, etter seieren i TDS. Siden har jeg først og fremst løpt distanser på 15 til 50 kilometer, og det koser jeg meg med. Jeg sier ikke nei til et løp på 70–80 kilometer hvis jeg får en periode der jeg kan forberede meg ordentlig.

Ved siden av jobben bruker du også en del av tiden din på lokalsamfunnet i Nepal ...

Jeg prøver å reise tilbake til Nepal minst én gang i året. Når det er byggeprosjekter som trenger oppfølging, bruker jeg også tid på dem. Jeg har startet en liten forening som gjør det mulig for oss å gjøre ting sammen og få større gjennomslag. Alene får man ikke gjort noe. Takket være mange mennesker har vi gjennom årene kunnet bygge et internat for barn og et omsorgssenter for eldre i området vårt. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har hjulpet oss, og alle som har blitt med i foreningen. Det er takket være disse menneskene at vi har fått til så mye, og at vi håper å kunne gjøre enda mer. Rundt hundre barn går på skole ved senteret vårt. Vi er veldig fornøyde, for det fungerer godt og prosjektet lever. Hver gang vi kan gjøre livet litt bedre for barna, gjør vi det, med de midlene vi har.

//// REDIGERT 3. september 2026

26. august førte en plutselig flom, utløst av at en fjellside og en isbre kollapset, til store ødeleggelser i Trishuli-dalen i Nepal. Mange mennesker mistet livet (1259 døde og over 5000 var savnet per 3. september), og et stort antall familier ble rammet.

Dawa Dachhiri Sherpa og foreningen hans Parrains et Marraines pour le Népal har startet en innsamlingsaksjon for å hjelpe folk på stedet. Du kan gi et bidrag her: https://www.dawasherpa-asso.org/urgence-nepal/.