Intervju med Vincent Bouillard og Baptiste Chassagne, to UTMB 2026-favoritter med kryssende veier

Vincent, du løper to 100-milere med åtte ukers mellomrom. Hvordan går du inn i dette doble eventyret?

Noe av det som fikk meg til å stille i UTMB, var muligheten til å ta ferie og en skikkelig pause etterpå. Det er ikke bare-bare å løpe to 100-milere på åtte uker, så jeg gleder meg veldig til å la kroppen og hodet hvile og få tid med familien uten at alt styres av treningen.

Var du redd for at kroppen skulle si stopp etter Western States?

Ikke egentlig. Jeg prøver å minne meg selv på at alt er midlertidig. Når ting går tungt, sier jeg til meg selv: «Det kommer tilbake.» Det gjelder også i ultraløp. Når man har en periode der alt flyter, varer det som regel ikke så lenge, og alt kan snu veldig raskt. Derfor må man stort sett være tålmodig og si til seg selv at det går over. Vi vet at vi kommer til å lide, og at kroppen kommer til å sende ut en enorm mengde sterke signaler. Da må man være klar til å ta imot dem uten å endre strategi med én gang det første signalet dukker opp.

© UTMB

Hvordan vurderer du formen før start?

Det er naturligvis annerledes enn for to år siden, da jeg trente mot UTMB. Først måtte jeg ta meg tid til å hente meg inn etter Western States. Men mentalt er det viktig å minne seg selv på at man ikke begynner fra null hver gang man starter en ny treningsblokk. Alt jeg trente på til Western States, kommer til å være nyttig i UTMB. I løpet av de åtte ukene mellom løpene har jeg bare lagt på de siste detaljene og trent mer i terreng som ligner på UTMB. En ting som hjelper meg, er at dette terrenget passer meg bedre enn det jeg møtte i Western States.

Føler du deg helt på topp, da?

Hvis jeg ikke var hundre prosent, hadde jeg ikke stilt til start. Jeg hadde virkelig ikke lagt noe press eller ultimatum på meg selv. Kalenderen gjør at de fleste utøverne er påmeldt UTMB allerede i januar, men så vet man at det avhenger av hva som skjer gjennom sesongen. Etter at Western States gikk så bra, ville jeg først og fremst lytte til kroppen og hodet for å finne ut hvordan jeg hadde det fysisk og mentalt i dagene og ukene etter løpet.

I løpet av august visste jeg ærlig talt ikke om jeg kom til å delta i UTMB, fordi jeg virkelig ikke ville ta en forhastet eller ufornuftig avgjørelse. Litt etter litt gikk det opp for meg at det ikke fantes noe annet sted jeg heller ville være den helgen enn Chamonix. Under HOKA-samlingen i slutten av juli, der vi gikk rundt Mont Blanc på tre dager, merket jeg at jeg avsluttet dagene med overskudd og følte meg veldig bra. Men jeg vil understreke at det mentale er like viktig som det fysiske: På en 100-miler må man være klar for å lide og takle tunge perioder. Hvis man ikke mentalt er forberedt på å kjempe seg gjennom det, tror jeg det er vanskelig å fullføre og samtidig være konkurransedyktig.

Jeg prøver virkelig, helt ærlig, å legge fortiden til side og si til meg selv at vi starter litt på nytt på startstreken.

Vil seieren i Western States endre måten du går inn i dette UTMB-løpet på?

Dette er helt klart løpet med størst medieoppmerksomhet. Likevel tilbringer man mye tid alene, særlig om natten, og ser ikke så mange mennesker. Derfor synes jeg det er fantastisk. Så snart vi har forlatt Notre-Dame-de-la-Gorge og begynner klatringen mot Col du Bonhomme, stokkes kortene på nytt. Det som står på CV-en, teller ikke lenger. Da får alle en ny sjanse, og den beste vinner.

Er det mentalt befriende å ha lykkes i et løp allerede?

Ja, men samtidig stiller jeg ikke i dette UTMB-løpet for å vise ansiktet mitt og ta en joggetur. Jeg stiller for å konkurrere, og målet mitt er å bli bedre enn i 2024. Det første målet er alltid å fullføre, for dette er en ekstremt krevende og lang løype. Men ambisjonen min er klart å kjempe i konkurransen og forbedre meg sammenlignet med 2024.

© UTMB

Du har fått en litt annen merkelapp nå …

Ja, og kanskje fjernet jeg litt av presset med seieren i USA. Samtidig har jeg også et press knyttet til 2024, med forventninger til løpet mitt som ikke var der for to år siden. Det jevner seg på en måte ut. Kanskje får vi se en helt uventet løper i tet denne helgen, en som flytter grensene for hva som er mulig. Drømmen min er at vi fortsatt kjemper om seieren når vi begynner klatringen mot La Flégère. Det hadde vært fantastisk. Det har aldri skjedd i UTMB, og når man ser hvor mye nivået i teten har utviklet seg, tror jeg sporten kommer til å ta enda et steg. Nå gleder jeg meg bare, og jeg er utrolig glad for å få være en del av det.

© UTMB

Baptiste, kommer du tilbake for å ta den lille plassen som manglet for å vinne i 2024?

Jeg vil ikke si at jeg utelukkende kommer tilbake for å ta den plassen som manglet. Men jeg trengte en pause, i den forstand at jeg er en som løper med følelsene, og når jeg føler at jeg har levert noe fullendt, bruker jeg opp følelsene og trenger tid til å fylle energimåleren igjen. Pausen var derfor nødvendig for å bygge opp lysten på nytt. Og også for å utvikle meg. I 2024 identifiserte jeg hvorfor jeg hadde levert så godt, men også hvorfor prestasjonen ikke var helt komplett. Jeg fant svakhetene mine og ga meg selv to år til å jobbe med dem og komme tilbake sterkere.

© UTMB

Hva var disse svakhetene?

Man sier ofte at UTMB er et løp med mye flyt. Det er jeg enig i når det gjelder de to første tredelene av løpet. Men den siste tredelen, hvis man ser på den isolert, er ganske teknisk. Hvis man bare arrangerte et løp på denne siste tredelen, ville det ikke nødvendigvis vært den samme løperen som vant der som på de to første tredelene. Derfor dro jeg ut og trente i brattere, mer fjellpreget og mer teknisk terreng for å bli bedre i utforkjøringene og få mer erfaring. Alt dette fant jeg i Diagonale des Fous.

Jeg har virkelig lyst til å slå den jeg var i 2024, for det ville bety at jeg har utviklet meg.

Tidlig denne uken leverte søsteren din en sterk prestasjon, med tredjeplass i MCC. Hvordan håndterte du følelsene, og tappet det deg ikke for mye?

Jeg prøvde ikke å kontrollere følelsene i det hele tatt. Helt ærlig var det totalt uventet at søsteren min Juliette skulle bli nummer tre i MCC. Hun trener ikke hver dag og har overhodet ikke et prestasjonsfokus, så det kom ganske overraskende. Jeg hadde derfor ikke forberedt meg på disse følelsene. Jeg tok dem som de kom, og da jeg så at hun ble nummer tre, sto jeg på sengen og feiret som om Saint-Étienne hadde scoret. Jeg tok bare med meg det positive, og helt ærlig tenkte jeg at uken allerede var vellykket. Søsteren min opplevde en helt utrolig følelse, og hun forsto hvorfor jeg trener hver dag: for å få oppleve slike øyeblikk.

Så det var bare gode vibber?

Pappa sa til meg: «Vi har åpnet medaljekontoen.» Når et OL eller et mesterskap starter med god flyt den første dagen, gir det alle et smil, og det er litt sånn jeg føler det også, som om tegnene er positive. Det kan hende jeg ikke sier det samme på lørdag. Men for to år siden hadde jeg skrevet under på å være akkurat der jeg er i dag. Så jeg tar ett steg av gangen fram mot løpet, og jeg tror det blir bra.

Jeg tilbrakte mye tid med Vincent, og han lærte meg å få denne vinnermentaliteten.

Hva føler du før start?

Jeg føler at jeg er på linje med veien jeg har gått. Det har vært oppturer og nedturer. Jeg har klart å nyte oppturene med begge beina på bakken, og jeg har kommet meg gjennom nedturene ved å prøve å lære og utvikle meg. Jeg kan ikke si at jeg føler at noe spesielt kommer til å skje, for det ville ikke vært sant. Men jeg er ganske trygg på at jeg kommer til å være fornøyd med veien jeg har gått, uansett hva som skjer lørdag ettermiddag eller kveld. Uansett resultat vet jeg at jeg har utviklet meg.

© FFA

Apropos denne veien: Allerede i 2021 sa du at du ville ta en pallplass i UTMB innen tre eller fire år. Du ligger foran skjema …

Ja, det stemmer. Nå er det nye målet å vinne dette løpet. Det får meg til å drømme. Når jeg omgås internasjonale utøvere, får jeg inntrykk av at vi franskmenn har vanskeligere for å stå inne for slike ambisjoner. Jeg tilbrakte mye tid med Vincent, og han lærte meg også å ha denne vinnermentaliteten. Jeg har dyrket den, og jeg tror det hjalp meg til å levere en sterk prestasjon i Diag’. Likevel er det så mange løpere og så tett i UTMB at det ville vært altfor selvsikkert å si at jeg bare sikter mot seieren. Det er på ingen måte det eneste utfallet som ville gjort meg fornøyd. Jeg har virkelig lyst til å slå den jeg var i 2024, for det ville bety at jeg har utviklet meg. Hvis det skjer, tror jeg at jeg kan begynne å se framover og sikte mot å gjøre det enda bedre. Men først vil jeg forbedre meg på dette området. Å løpe raskere enn 20.22 ville allerede vært et godt mål.