The Speed Project, et løp utenom det vanlige

Utenom det vanlige: ekstraordinært, uvanlig, sjeldent, særegent, bemerkelsesverdig, noe som skiller seg fra det ordinære, uten sidestykke; uforlignelig, enestående, uten like, uten presedens. Vi kunne føyd til «uetterlignelig» i denne rekken av adjektiver, for det passer perfekt på Speed Project. Løpet ble unnfanget i 2013 av tyskeren Nils Arend, og fikk sin første «offisielle» start i 2014. Hva er det som gjør dette løpet til noe helt spesielt, utover de 500 kilometerne mellom Los Angeles og Las Vegas? The Speed Project har ingen offisiell nettside, det finnes ingen påmelding, og ingen regler er fastsatt for distansen mellom de to amerikanske byene. Friheten er total: valg av rute, antall løpere, etapper ... Det er dette som gjør løpet unikt. På samme måte som når man skal inn på et eksklusivt utested, foregår påmeldingen via en privat WhatsApp-gruppe. Utvelgelsen skal basere seg på ett eneste spørsmål: Hvorfor vil du løpe The Speed Project? Koblingen mellom uteliv og løping skyldes Nils Arends fortid. I mange år frekventerte han Berlins natteliv. Det kommer vi tilbake til ...

Det er fascinerende å se hvordan undergrunnskulturen, i en verden der den tilsynelatende har gått av moten, tilpasser seg og muterer rundt et av Vestens mest populære sosiale fenomener: løping. The Speed Project sammenlignes iblant med Burning Man, festivalen som arrangeres hvert år i Nevadas ørken, og samler festløver, kunstnere og idrettsutøvere på jakt etter en viss anarkisme, i betydningen fravær av regler. « Det betyr ikke at man kan bryte loven, presiserte Nils Arend i et intervju fra 2021, men arrangementet er ikke offisielt godkjent, og det finnes ingen tillatelse. Hvis politiet stopper dere, sier dere ganske enkelt: «Vi er en vennegjeng som løper til Vegas».

Et løp som egentlig ikke burde finnes

The Speed Project skiller seg tydelig ut i det moderne løpelandskapet. Verken godkjent eller egentlig tillatt fungerer det stikk motsatt av alt vi kjenner fra de store internasjonale løpene. Likevel er arrangementet allerede blitt legendarisk for løperne som er så heldige å få delta. Prinsippet er enkelt, i hvert fall på overflaten: Å tilbakelegge de 500 kilometerne mellom Santa Monica Pier og det berømte skiltet Welcome to Fabulous Las Vegas. De fleste lag løper som stafett, vanligvis med seks løpere, mens en varebil følger gruppen gjennom ørkenen. Men den viktigste regelen er nettopp at det nesten ikke finnes noen regler. Det finnes ingen offisiell løype. Hvert lag velger sin egen rute. Noen foretrekker de raskeste veiene, andre prøver seg på mer direkte, men langt tøffere alternativer. Den eneste instruksen er å komme seg til Las Vegas så raskt som mulig.

2026-utgaven av The Speed Project markerte et vendepunkt, særlig i soloklassen, med en imponerende rekord satt av den brasilianske løperen Gabriel Bastos Barros, eller Biel blant venner. Den tatoverte løperen fullførte på 67 timer og 15 minutter, og leverte den beste prestasjonen som noen gang er gjort alene over denne distansen. Biel er kunstner og ultraløper med base i Berlin, og passer perfekt inn i løpets eksperimentelle DNA. En vinner som var skapt for å skrive navnet sitt inn i The Speed Project. En vinner med Hoka på føttene, et bevis på at undergrunnen aldri forblir undergrunn særlig lenge ...

Løperne krysser ørkenvidder som piskes av hete. De løper side om side med lastebiler som suser av gårde på de lange rettstrekningene, og møter løshunder ute i ørkenen ... En unik opplevelse, et øyeblikk av total frihet midt i en vill og barsk natur, en parentes der hverdagens regler glemmes.

Nils Arend, fra ravefester til løp

Bak dette ekstraordinære eventyret står en mann som liker å dyrke mystikken: Nils Arend. Arend er født i Tyskland, men flyttet til California for rundt 15 år siden. Den gangen snakket han nesten ikke engelsk og hadde lite penger. For å bli kjent med Los Angeles begynte han å løpe. Mye. Historien hans med løpingen startet allerede som en form for ulydighet: «På internatskolen snek vi oss ut om natten for å feste. Sammen med kompisene mine gjemte jeg løpetøy i busker før vi dro ut. Om morgenen kom vi tilbake, skiftet og lot som om vi hadde vært ute og løpt.»

I USA omgås han først og fremst surfere og kreative mennesker, samtidig som han jobber i reklamebransjen. Eventyret på landeveien begynner da en venn foreslår at han skal arrangere et løp, på strekningen Long Beach - Manhattan Beach (56 kilometer). «Det jeg likte, var å krysse ulike landskap: industrihavnene, klippene ved Palos Verdes, badebyene ...» forteller Nils Arend. Så en dag lanserer han ideen: « Hva om vi løper til Las Vegas?» Det er 2013, og starten på The Speed Project. Seks løpere står på startstreken. Året etter gjentas forsøket med flere lag. I dag tiltrekker arrangementet seg løpere fra over tretti land. Men Arend vil bevare løpets opprinnelige ånd. Det finnes fortsatt ingen nettside. Ingen offentlig påmeldingsløsning. Ingen reklame.

Hva skal man egentlig tenke om dette, når det kommer fra en tidligere reklamemann som har jobbet i en rekke byråer i Tyskland og USA?

Den eneste inngangen går gjennom ham. Invitasjonene sprer seg derfor fra munn til munn eller via WhatsApp. For Arend er dette løpet mer enn en idrettskonkurranse. Det er en subkultur. En annen måte å tenke løping på. Den punkete estetikken, arvet fra ungdomsårene da han arrangerte ravefester i forlatte lokaler i Tyskland, preger hele eventyret. Under oppmøtet før start tar han imot løperne foran en dør der det står skrevet med blå teip: « F--- you and your rules » Under racebriefingen er stemningen svært berlinsk.

Et avslørende eventyr

Hvert år svarer løpere fra hele verden på kallet. Erfarne maratonløpere, influencere, aktivister, kunstnere ... Noen kommer med sportslige ambisjoner, slik Biel gjorde i år. Andre vil ganske enkelt oppleve eventyret. Men alle deler den samme nysgjerrigheten: Hva skjer når man løper i flere titalls timer uten å sove? I ørkenen virker utmattelsen som en avsløring. Taushetene blir lengre. Følelsene dukker opp uten forvarsel. Og så finnes disse hengende øyeblikkene som bare de store reisene kan gi. En soloppgang over en tom vei i Nevada. Lyden av vinden mot den brennhete asfalten. Den underlige følelsen av å løpe midt i ingensteds, omgitt av bare noen få venner. De amerikanske vidder byr på skatter som fortsatt tiltrekker mennesker på jakt etter en viss frihet.