Hiei-fjellets «maratonmunker» og deres tusen dager til fots

Tusen dager til fots, daglige turer på flere titalls kilometer, bratte stier, avgang midt på natten og jernhard disiplin over sju år: kaihōgyō har alle ingrediensene i en moderne utholdenhetsfortelling. Likevel er ikke målet for mennene som går gjennom prøvelsene å flytte fysiske eller sportslige grenser, men åndelige. I Japan kalles de «maratonmunkene». Kaihōgyō er en form for askese innen Tendai-buddhismen, den japanske varianten av buddhismen. Munken, kalt gyōja, følger en hellig rute og stopper ved templer, helligdommer, trær, kilder eller minnesteder for å utføre rituelle handlinger og lese bønner. For å forstå denne tradisjonen må vi tilbake til historien om et fjell.

Hiei-fjellet, askesens skueplass

Historien til kaihōgyō henger sammen med Hiei-fjellet, nordøst for den gamle keiserbyen Kyoto. Enryaku-ji-klosteret er det viktigste senteret for Tendai-buddhismen i Japan. Skolen ble grunnlagt tidlig på 800-tallet av Saichō, og legger stor vekt på meditasjon, tekststudier og asketiske øvelser. Etter hvert ble fjellet et sentralt sted for religiøs opplæring. I denne tradisjonen er den fysiske anstrengelsen ikke et mål i seg selv, men en disiplin som skal forvandle den som utøver den. Selve gangen er en religiøs handling. Mellom 1100- og 1300-tallet ble pilegrimsferdene organisert rundt Hiei-fjellets tre pagoder, før de ble utvidet til hele fjellet. Fra slutten av 1500-tallet ble praksisen bygget opp rundt den runden som fortsatt er kjernen i dagens kaihōgyō.

I 1571 lot den japanske hæren ødelegge Enryaku-ji-komplekset for å svekke de religiøses innflytelse. Mange dokumenter gikk tapt, men tradisjonen levde videre. Gjennom århundrene har kaihōgyō holdt stand som en krevende praksis, overlevert i munkelinjer. Munken Sakai Yūsai, født i 1926, er blitt en av de mest kjente skikkelsene i nyere tid, blant annet etter å ha fullført to sykluser på tusen dager. I 1995 møtte han pave Johannes Paul II. Det finnes mange dokumenter som beskriver livet til dem som har valgt denne veien. Forholdet til lidelse og offer står sentralt. Og som så ofte i Japan er det utenkelig å mislykkes, eller så må det i så fall koste en harakiri, i hvert fall i folkelige fortellinger… I Tendai-tenkningen rettes munkenes bønner mot trær, steiner, kilder, mot naturen. Askesen forstås som en bodhisattvas praksis, som søker det beste for alle levende vesener. Kaihōgyō har selvsagt verken sportslig målstrek eller seier over en motstander.

Tusen dager, sju år og tusenvis av kilometer

La oss ta tallene bak denne mer enn krevende religiøse askesen. Det mest kjente tallet ved kaihōgyō er de tusen gangdagene. I sin strengeste form følger prøven et tradisjonelt program fordelt på sju år. Kalenderen veksler mellom perioder på hundre og to hundre dager, mens den daglige distansen øker underveis. Vanskeligheten ligger i gjentakelsen og i å holde ut over tid. Tradisjonen foreskriver hundre gangdager hvert av de tre første årene, deretter to hundre dager i året i det fjerde og femte. Det sjette året består av hundre dager på en lengre rute. I det sjuende kommer en ny fase med utvidet gange rundt Hiei-fjellet og Kyoto, før de siste hundre dagene går på fjellrunden. Den første runden oppgis vanligvis til rundt 30 kilometer om dagen. I det sjette året nærmer den daglige distansen seg 60 kilometer, eller mer… Totalen er formidabel. Enkelte anslag i litteraturen om maratonmunkene tyder på over 30 000 kilometer.

© Wikipedia

Forskeren Catherine Ludvik, som har studert Japans religionshistorie, talte i 2006 opp 49 gjennomføringer av tusendagerssyklusen siden 1585, året da dokumentasjonen ble rikere. Vanskeligheten stopper som du kanskje aner ikke ved selve gangen. Etter omtrent sju hundre dager krever programmet en retrett kalt dōiri, der munken tilbringer ni dager i et tempel uten å spise, drikke eller sove, mens han leser tekster og mantraer. Det finnes likevel en kollektiv side som bildet av den ensomme munken lett skygger for. Munken går store deler av veien alene, men praksisen hviler også på støtten fra mange mennesker underveis, enten det er troende, guider eller vanlige følgesvenner.

På rutene gjennom Kyoto er lekfolk fra tilknyttede brorskap med på å legge til rette. Denne hjelpen er ingen bagatell: den minner om at askesen er knyttet til et fellesskap.