ASICS SaintéLyon fyller 72 og har ikke fått en eneste rynke

Siste helg i november er blitt et fast samlingspunkt for utholdenhetsløpere i bred forstand. Nybegynnere eller erfarne, fra asfalten eller fra fjellet, men også fra triatlon og eventyrløp: hele idrettsmiljøet strømmer denne datoen til SaintéLyon, kalt ultraløpenes doyen.

Med sin blanding av asfalt, stier, kulde, natt, regn, gjørme og andre gleder har SaintéLyon en duft av eventyr som trekker langt utover løpemiljøet. Den tiltrekningskraften gjør løpet til «Frankrikes største naturløp» målt i antall deltakere.

© Peignée Verticale / D. Rosso

© Infinity Nine Media / Lilian Menetrier

© Peignée Verticale / A. Mesnage

Opprinnelsen? Et gåarrangement uten tidtaking, funnet opp av… syklister

Historien til dette nattlige gåraidet tidlig på vinteren, opprinnelig på rundt seksti kilometer, går hånd i hånd med den moderne løpingens historie. Mye har skjedd siden arrangørene fra sykkelklubben CT Lyon kjempet seg fram, noen ganger på ski (vintrene var hardere den gang…), gjennom snø og tornekratt sammen med en håndfull modige turgåere et sted over Sainte-Catherine. Det var nemlig ikke løpere som sto bak, men syklister som ville holde formen ved like om vinteren.

I 1951 skapte «Cyclotouristes Stéphanois» og «Cyclotourisme Lyonnais» en vintertur til fots på 60 km, fordelt på to dager og vekselvis med start i Saint-Etienne og Lyon, langs GR7. De første deltakerne måtte komme seg gjennom de 64 kilometerne av dette nattlige raidet.

Den gang var det bare noen få som tok sjansen, med fjellsko og ryggsekk. Raidet gikk over to dager, med overnatting på et herberge i Sainte-Catherine. Hovedmålet var å holde syklistene i form gjennom vintersesongen.

Løping var forbudt de første årene

Arrangementet utviklet seg gradvis og ble finpusset utgave for utgave. Økende deltakelse førte til tidtaking over én enkelt natt, og raidet ble en konkurranse for gående (løping ga diskvalifikasjon) på en trasé på 63,2 km. Ingen så for seg at det var mulig å løpe mellom de to store regionbyene uten opphold. På noen få år gikk tidene ned fra 9 timer til 7 t 30, et symbolsk tall, siden det var tiden diligensene brukte fra Lyon til Saint-Etienne forrige århundre.

Fra gange til løping

De til tider ekstreme forholdene og mørket gjør løpet krevende. På slutten av 1970-tallet ble det slutt for gåingen. Løping utenfor stadion og fristilsløp vokste fram, i stor grad takket være sko med bedre demping og spredningen av moderne treningsmetoder.

I 1977 fikk deltakerne lov til å løpe. SaintéLyon satte sin første deltakerrekord med over 4000 påmeldte (gående og løpere). Men det var også utgaven med flest utgåtte. Bare 40 % kom i mål.

© Peignée Verticale / D. Rosso

© Peignée Verticale / A. Mesnage

© Peignée Verticale / M. Daviet

Da motebølgen og illusjonene la seg, ble SaintéLyon for en tid stemplet som et svært tøft løp. Deltakelsen stupte, og løpet ble en sak for spesialister. Michel Delore var en av dem. Idrettsutøver, journalist og forfatter, han vant løpet åtte ganger mellom 1970 og 1980, først som gående og deretter som løper, og satte den første løperekorden på distansen med 5 t 20. Løpere som Gérard Petit (4 t 44) og Maurice Mondon (4 t 31) knuste referansetiden på rad og rekke. Gérard Petit har forresten fortsatt rekorden i retning Lyon/Saint-Etienne, med 4 t 47.

© Extra Sport

© Extra Sport

1990- og 2000-tallet snudde løpets popularitet

Utgaven i 1990 ble husket lenge og markerte et skille. Ved midnatt begynte det å snø ved starten i Lyon, og snølaget nådde raskt 70 cm på Col de la Gachet. Under slike forhold var det umulig å garantere hjelpemannskap og framkjøring av proviant. Arrangørene bestemte seg for å avlyse løpet i Sainte-Catherine, men 80 deltakere fortsatte likevel og gikk som helter over mållinjen i Saint-Etienne.

I 1991 innførte arrangørene stafettklasser. De ble svært populære og lot alle få et inntrykk av løpets særpreg og utfordringer, på kortere strekninger enn solo-versjonen.

© Infinity Nine Media/ Sébastien Clavel

Løpet ble modernisert og går fra nå av alltid mellom Saint-Etienne og Lyon, med start ved midnatt og en makstid på 15 timer. Publikumssuksessen har holdt seg år etter år, i takt med boomen i løping utenfor stadion og i trail. Da eventbyrået Extra Sport kom inn i organisasjonen tidlig på 2000-tallet, ble SaintéLyon for alvor satt på det nasjonale idrettskartet.

Stadig flere formater, så alle kan få en bit av eventyret

I 2009 ble grensen på 10 000 løpere passert for første gang. Distansen vokste, forbi 60 km og så 70 km, og er nå nær 80 km, med 2400 høydemeter.

I 2010 og 2013 kom to nye og mer tilgjengelige formater: SaintExpress (45 km og 1100 høydemeter) og SainteSprint (25 km).

I 2016 kom Saintétic, innføringsløpet, med 12 km og 275 høydemeter.

I 2019 gikk SaintéLyon derimot et skritt lenger i ultraformatet, med LyonSaintéLyon, en tur-retur på 160 km som bare tidtas på returetappen mellom Saint-Etienne og Lyon.

I 2026 ser SaintéVia dagens lys, med start i Mornant, 36 km og 670 høydemeter i sporene til den romerske Gier-akvedukten og dens 2000 år lange historie.

Navn fra landeveien og fra trail

SaintéLyons blandede profil mellom asfalt og trail trekker alle typer løpere. Noen vil forlate asfalten for å skitne til føttene på stiene og smake på et «eventyr». Andre er fjelltraillørene som vil utfordre «veiløperne» og teste farten på en rask trasé.

På en så flat profil har «veiløperne» sikkert en fordel over «fjellfolket». Men når forholdene blir tøffe, med vind, tåke, kulde, snø, gjørme eller is, kan «fjellfolket» av og til komme bedre fra det.

Jeg har sett mange trailløpere som kom hit og trodde de skulle ta det på sparket, og så endte de opp med å synes SaintéLyon er ekstremt tøff. For man er faktisk i gang hele tiden på denne traseen, og man løper nesten hele veien.

Pionerene Michel Delore (åtte seire) og Gérard Petit kom fra landeveisløping, det samme gjelder Jérôme Trottet, femdobbelt vinner og dominerende på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, maratonløperen Philippe Rémond, som vant i 2006, og Brigitte Bec og Denis Morel, som kom fra 24-timersløp og 100 km.

De «ekte» trailløperne lar seg ikke skremme. Det viser de fire seierne til den tidligere alpinisten Maud Gobert, verdensmester i trail i 2011, andreplassen til Corinne Favre i 2006 og til Karine Herry i 2007, og de siste årenes seire til Caroline Chaverot i 2017 og Camille Bruyas i 2019.

© Lilian Menetrier/ Infinity Nine Media

Likevel må man kunne løpe både fort og lenge for å vinne SaintéLyon. Det kan også Emmanuel Gault, Patrick Bringer, Cédric Fleureton, Benoît Cori, Nicolas Martin, Emmanuel Meyssat, Thomas Cardin og Sylvain Cachard, som alle har vunnet i moderne tid. Med bare tre utenlandske vinnere (sveitsiske Tsilla Rosell i 2001, russiske Aigul Mingazova i 2018 og spanjolen Andreu Simon Aymerich i 2022) er det tydelig at løpet i hovedsak er en fransk affære.

En trasé som fornyes hvert år

Det er også et kjennetegn ved SaintéLyon at løypeleggerne fornyer traseen hvert år, for å unngå ensformighet og for å overraske både deltakere og stamgjester. For selv om SaintéLyon er doyenen, vil den vise at den er i form, og bevise for flest mulig at den ikke har fått en eneste rynke til tross for alderen.