Julie Garnier, ultraløping med begge beina på jorda

Et behov for å slippe taket i klokka. Slik forklarer Julie Garnier, som har bakgrunn fra bane og terrengløp og senere fant veien til landeveien, hvorfor hun nå trekkes mot terrengløping. Hun har løpt maraton på under tre timer, med 2.56.49 i London, og har 36.57 på 10 kilometer som personlig rekord. 28-åringen, som har løpt siden hun var 13, søker nå mot andre og villere horisonter på stiene.

I terrengløp ser jeg ikke lenger på farten. Det er ikke lenger noe krav om å holde et bestemt tempo over en bestemt distanse, slik man gjør på maraton eller 10 kilometer. Du løper bare for gleden og for å nyte landskapet.

Hun har en solid løpebakgrunn fra ung alder, og har også blitt en suksessrik innholdsskaper. I september i fjor fullførte hun sitt første 100-kilometerløp på Nice Côte d’Azur By UTMB på 113 kilometer og 5 400 høydemeter. Det holdt til femteplass.

Et karrierevalg som svarer på et behov, forklarer hun selv. « I terrengløp ser jeg ikke lenger på farten. Det er ikke lenger noe krav om å holde et bestemt tempo over en bestemt distanse, slik man gjør på maraton eller 10 kilometer. Du løper bare for gleden og for å nyte landskapet. Samtidig finnes det andre utfordringer, som å håndtere alle usikkerhetsmomentene knyttet til underlaget, ernæringen og været … Dette er ting vi ikke kan kontrollere på forhånd, og derfor blir presset før konkurransedagen litt mindre. »

© JG

© JG

© JG

For Julie har overgangen til den nye arenaen skjedd på en måte hun anbefaler uansett hvilken gren hun driver med, og som hun formidler til sine tusenvis av følgere: gradvis progresjon og kloke valg av distanser. Selv om hun allerede har nærmere 15 års erfaring med løping og dermed et solid utholdenhetsgrunnlag, startet Julie med de kortere terrengløpene på rundt 20 kilometer før hun gikk videre til løp på 40 og 50 kilometer. « Før jeg begynte ordentlig med terrengløping, løp jeg allerede mye ute i naturen. Jeg var derfor vant til underlaget. Men jeg måtte tilpasse ernæringen sammenlignet med det jeg kjente fra landeveien. I terrengløp må man lære å spise mye mer underveis, og gjøre dette til en del av treningen ».

Enkelte motbakkeøkter og kortere terrengløp kan gi mye av den samme følelsen som serier på bane.

Treningsmessig måtte Julie også tilpasse programmet til sin nye lidenskap. « Det er vel over ett år siden jeg sist satte foten på banen, sier hun med et smil. Treningen min er litt annerledes. Jeg gjør mer motbakke- og nedoverbakkearbeid, og legger inn noen korte samlinger i fjellet for å komme inn i et miljø som ligner på det jeg møter i konkurranser », forklarer hun, som nå bor i nærheten av Marseille.

Foreløpig savner hun ikke baneøktene. Hun har funnet andre måter å presse seg helt til grensen på. « Jeg lover at enkelte motbakkeøkter og kortere terrengløp kan gi mye av den samme følelsen som baneserier », forsikrer hun, samtidig som hun fortsatt legger inn terskeløkter og VMA i treningsplanen. Grunnarbeidet forsvinner ikke.

Resultatene kom også etter hvert: seire i Trail de Haute-Provence 30K 2026 og UT4M 40 Chartreuse 2026, tredjeplass i Balcons du Ventoux 2026, sjuendeplass i SaintExpress 2025 og to topp ti-plasseringer i MCC i 2025 og 2026. Julie tok derfor steget videre til ultraløpene, med sterke resultater fra start, blant annet femteplassen i Nice i sitt første 100-kilometerløp.

© 6000D

Hun forberedte seg blant annet ved å løpe tre distanser under arrangementet 6000D midt på sommeren. Først kom 6D Crêtes på 21 kilometer og 1 300 høydemeter, der hun ble nummer åtte. Dagen etter fulgte 6D Lacs på 25 kilometer og 1 500 høydemeter, med femteplass. På den tredje dagen fullførte hun 6D Marathon på 44 kilometer og 2 700 høydemeter som nummer 15. En perfekt plassert serie på tre løp i oppkjøringen, før hun bekreftet formen i Nice og tok femteplassen i sitt første ultraløp på over 100 kilometer.

« Jeg er selvfølgelig kjempefornøyd med resultatet, for alt gikk virkelig veldig bra, til tross for oppturene og nedturene som hører ultraløp til. Men aldri så galt at jeg ikke kunne fullføre. Jeg tror erfaringen fra kortere distanser på 40, 50 og 70 kilometer hjalp meg med å bygge den mentale styrken jeg trengte til mitt første 100-kilometerløp. I fjor hadde jeg en forferdelig opplevelse i Trail du Petit Saint Bernard, som var 70 kilometer og 4 000 høydemeter. Det er fortsatt et av de verste løpene jeg har hatt. Jeg traff virkelig veggen og led enormt, blant annet på grunn av partiene med snø. Det var veldig tøft, men jeg fullførte og ble nummer fem. Da jeg stilte til start på 100 kilometeren i Nice, husket jeg den opplevelsen og tenkte at det umulig kunne bli verre. Det satte ting i perspektiv ».

Femteplassen i det internasjonale løpet i Nice får henne likevel ikke til å miste hodet. 100 miles er fortsatt en distanse hun på sikt naturlig nok sikter mot, men hun holder fast ved filosofien sin og bygger karrieren stein for stein. « Jeg vil ta meg god tid før jeg prøver meg på 100 miles. Jeg ventet til jeg hadde kontroll på maratrail-distansene før jeg gikk videre til 100 kilometer, og jeg tror jeg vil følge samme oppskrift før jeg prøver meg på 100 miles. Først vil jeg gjenta erfaringen på 80, 90, 100 og 110 kilometer, før jeg tar det store steget opp til 100 miles ».

Julie kjenner nemlig risikoen ved å gå for fort fram og belaste kroppen for mye. Hun har allerede vært gjennom lange skadeperioder. Som mange andre kvinnelige terrengløpere har Julie også fått kjenne på RED-S, et syndrom med relativ energimangel, som satte henne ut av spill en periode. « Det lærte meg å håndtere kostholdet bedre, og først og fremst å spise mer. Jeg hadde ikke en spiseforstyrrelse, og prøvde ikke å gå ned i vekt. Energiunderskuddet oppsto helt ubevisst, men fikk fysiske konsekvenser, med beinhinnebetennelser og smerter som førte til flere måneder uten løping », forteller hun. « Og siden jeg endret kostholdet, har jeg ikke vært skadet én eneste gang. Jeg krysser fingrene ».

Det er dette fornuftige budskapet hun vil dele med dem som følger henne i sosiale medier, heller enn å dyrke egne prestasjoner: « Jeg synes det er viktig å ta seg tid og ha en gradvis tilnærming til treningen, understreker Julie. I dag ser vi nybegynnere stille til start i et ultraløp etter bare noen måneder med trening. Dette er en distanse i sterk vekst, men foreløpig har vi ikke nok erfaring til å vite hvilke fysiske, fysiologiske og psykologiske konsekvenser slike distanser kan få. Vi ser allerede mange skadde løpere, og jeg tror ikke utviklingen vil gå i riktig retning de neste årene ». Derfor bruker Julie kanalene sine til å dele dette budskapet med følgerne. Med enkelhet og ydmykhet, og til det beste for flest mulig.