Aurélien Sanchez, eneste franskmann på Barkleys merittliste

Han er fortsatt den eneste franskmannen som har fått navnet sitt inn på merittlisten til Barkley, det legendariske amerikanske løpet. I 2023 ble Aurélien Sanchez vinner og bare den 16. løperen som fullførte dette løpet, omtalt som verdens tøffeste terrengløp. Men han er langt fra ferdig med å utforske grensene sine. Vi møtte mannen som nylig knuste rekorden på Pacific Crest Trail, en av verdens mest ekstreme ruter.

Siden Barkley ble opprettet i 1986, har bare sju løpere fullført løpet på første forsøk: Mark Williams i 1995, Ted Keizer i 2003, Brett Maune i 2011, Jared Campbell og John Fegyveresi i 2012, Aurélien Sanchez i 2023 og Ihor Verys i 2024 … Til sammenligning var 2025 og 2026 år uten en eneste finisher i løpet. Det sier litt om hvem vi har med å gjøre. Når man møter ham, er det ikke nødvendigvis lett å forestille seg den utrolige utøveren som skjuler seg bak det rolige smilet og den olympiske fatningen. Aurélien Sanchez har beina godt plantet på jorda. Riktignok ofte i en ganske ustødig jord, kan man si. Som den som utgjør lekeplassen til Barkley Marathon: fjellene i Frozen Head State Park, i Morgan County i Tennessee, er ikke akkurat kjent for sin gjestfrihet … En rask påminnelse: Løpet i det sørøstlige USA består av rundt 200 km, et tall som varierer fra år til år, med omtrent 20 000 høydemeter fordelt på fem runder. Tidsgrensen er 60 timer, og løpet arrangeres dessuten på en kald tid av året. I 2026 fullførte ingen løpere alle de fem rundene. Det er verdt å vite at løpets skaper, den uforlignelige Gary Cantrell, også kjent som «Lazarus Lake», utformet løpet slik at det skulle være nærmest umulig å fullføre. Vi måtte vente helt til 1995 før den første løperen kom i mål, ni år etter at løpet ble opprettet. Det setter, om nødvendig, prestasjonen til Aurélien Sanchez i 2023 i perspektiv.

Før han slo gjennom i Barkley, leverte Aurélien Sanchez flere bemerkelsesverdige prestasjoner i ultraløping. I 2018, mens han bodde i USA, vant occitaneren det anerkjente John Muir Trail, 359 kilometer og 14 000 høydemeter, på 3 dager, 3 timer og 55 minutter. Året etter gjorde han det samme i Baldy Marathon i California, 160 kilometer på under 60 timer. Etter at han kom tilbake til Frankrike i 2020, markerte han seg i Vendée i løpet Dernier Homme Debout i Saint-Laurent-sur-Sèvre, 127 km og 4 420 høydemeter, på 13 timer og 54 minutter. Samme år tok han utfordringen med å krysse GR10 i Pyreneene, fra Banyuls-sur-Mer til Hendaye. Han fullførte ruten på 12 dager uten noen form for ekstern støtte. Dette er typen kamp han elsker, og den hadde et klart mål: «Alt jeg har gjort de siste tre årene, har vært for å bli tatt ut til Barkley», sa han i 2020.

Vi skriver 2026, og Aurélien jakter fortsatt sterke opplevelser gjennom ultraløping. Vi møtte løperen fra Aude i Paris, under en samtale med regissøren Fabien Duflos om Barkley. Han fortalte gjerne om seieren i 2023, men også om utfordringene han har møtt i de påfølgende utgavene. Nå har han blikket rettet mot neste prosjekt: Pacific Crest Trail (PCT). Når vi sier at det foregår mye bak det rolige ansiktet hans …

Aurélien, hvilket bilde dukker først opp når du tenker på seieren i Barkley i 2023?

Bildet jeg sitter igjen med, og jeg sier dette uten nostalgi, er fortid. Det er et øyeblikk som ligger bak meg i dag, selv om jeg må innrømme at det fortsatt sitter godt i kroppen (smiler). Jeg tenker på målgangen etter den femte runden, da jeg tar på den berømte gule porten og vi gratulerer hverandre, Laz’ (red.anm.: Lazarus Lake, løpets grunnlegger, bildet under) og hele miljøet. Det hadde gått seks år siden forrige finisher i løpet. Og utover min egen prestasjon ser man at alle feirer selve faktumet: at noen har fullført Barkley. Det er nesten en kollektiv seier over løpet. Vi feirer ikke nødvendigvis at jeg kom i mål. Utover dette bildet var det et langt prosjekt som definerte meg, og som også ble et virkelig høydepunkt i livet mitt som idrettsutøver.

Lazarus Lake starter løpet ved å tenne sigaretten sin …

Du nevner Lazarus Lake, som grunnla løpet. Etter alle utgavene du har deltatt i (red.anm.: 2023, 2024, 2025 og 2026), har du løst mysteriet rundt denne personen?

Laz’ har ikke nødvendigvis et mediebilde som representerer ham særlig godt. Noen fremstiller ham som en sektguru, en mann som vil påføre oss smerte, eller som litt skrullete. I virkeligheten er det helt motsatt. Han vil oss vel, og han er svært intelligent. Hvorfor fant han opp dette løpet? Han har alltid vært lidenskapelig opptatt av ultra. Han har skapt utrolig mange løp. Hvorfor liker han ultra så godt? Jeg tror det handler om to ting: å oppleve følelser og deretter ha historier å fortelle. Det er derfor vi alle driver med ultra, for å oppleve følelser og senere kunne si «vi opplevde dette og dette». Barkley er nettopp det, bare dratt til ytterpunktet. Her opplever man de sterkeste følelsene som finnes, både negative og positive. Derfor legger Lazarus listen slik at omtrent én prosent fullfører. Barkley blir som regel ikke fullført, og da er det et nederlag. Men når noen faktisk kommer i mål, oppstår det en helt spesiell positiv følelse. Det er derfor han skapte dette konseptet: for at den ene prosenten som fullfører, skal bli feiret enormt. Men veien dit går gjennom nederlag, læring og ydmykhet. Og det er ikke nødvendigvis så dumt. Så handler det også om historiene. Når vi samles på Barkley, elsker Lazarus å fortelle historiene fra tidligere utgaver. Det synes han er morsomt. For ham er livet bare et spill. Det er ikke mer komplisert enn det.

Du er født like nord for Pyreneene, og før terrengløpingen var det fotturer. La barndommen din grunnlaget for ultraløpingen?

Nei, slett ikke. Jeg var faktisk langt unna. Som tenåring dreide alt seg om fotball. For meg representerer det helt andre verdier og en helt annen verden. Jeg husker de korte turene jeg gikk med faren min for å plukke sopp. Jeg følte meg ikke helt hjemme. Jeg ville heller være på en fotballbane enn alene i skogen, utenfor stiene. Jeg var nok for ung til å sette ordentlig pris på de øyeblikkene. Fotturer var ikke helt min greie, for å si det sånn. Men jeg tror det er slik for mange barn: ting blir liggende et sted i bakhodet og oppdages på nytt senere, når man blir eldre, setter pris på naturen, landskapet og alt rundt seg. Jeg var svært idrettsaktiv, så det ga meg definitivt et grunnlag. Hadde jeg ikke vært i god fysisk form, ville det vært vanskeligere å begynne med ultra. Ultra og fotturer kom ganske sent. Enda senere kom ønsket om å utfordre meg selv. På det området var jeg allerede godt rustet, for jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt. Da jeg var ung, ville jeg være best. I dag ønsker jeg først og fremst å bli den beste versjonen av meg selv, og jeg sammenligner meg mye mindre med andre. Den gangen var jeg virkelig konkurranseorientert overfor andre. Men dette grunnleggende, dyptliggende konkurranseinstinktet har alltid vært der. Jeg har alltid hatt ambisjonen om å gjøre det bedre. Det er veldig personlig. Noen ønsker ikke nødvendigvis å flytte grensene sine eller gå utenfor komfortsonen. Det kan jeg ikke forklare. Jeg tror det handler om hvem man er.

Etter denne perioden kom USA. Var det der spiren til terrengløpingen ble sådd?

Absolutt. Og det skjedde helt naturlig, jeg valgte det ikke engang selv. Jeg prøvde å spille fotball der, men det var ikke det samme. Det var mindre strukturert enn i Frankrike, så det likte jeg ikke. Fotturene lå derimot rett foran meg. Dem kunne man ikke gå glipp av. Man kunne ikke la være å oppleve de flotte turene i Arizona, Grand Canyon og så videre. Selv om man ikke er en del av fotturmiljøet, må man nesten gjøre dem. Det er nærmest obligatorisk. Så jeg begynte å gå tur, med et ønske om å utforske de enorme områdene i Arizona og det amerikanske vesten. Jeg brukte alle helgene på det, og gikk dermed fra å være fotballspiller til turgåer. Da jeg kom tilbake til Frankrike, vokste terrengløpingen gradvis frem som en forlengelse av fotturene jeg hadde begynt med i USA. Jeg begynte å sette ord på ultraløping, interessere meg for ultramiljøet og de ulike løpene …

Når kom vendepunktet? Husker du det?

Jeg husker det helt presist, fordi det var på en tur jeg hadde gått i Grand Canyon. Jeg inviterte folk fra sosiale medier til å bli med, siden jeg skulle gå alene og visste at det var en krevende tur. Mange sa at det var uansvarlig å gå alene, og også uansvarlig å gå sammen med andre fordi turen gikk utenfor sti, uten vann og med krevende terreng. Kort sagt ble jeg tatt for å være et troll, som man sier på nettet. Da tenkte jeg at dette var heftig, og at jeg kanskje ikke visste hva jeg ga meg ut på … Først lyttet jeg til rådene deres. Så tenkte jeg: Nei, jeg prøver. Hvis jeg gjør ting riktig, skal jeg gjennomføre. Og i verste fall snur jeg. Det viste seg at jeg klarte turen på 13 timer, med en blanding av gange og løping. Etterpå innså jeg at vi drev med to helt forskjellige ting. De var turgåere med store sekker. Jeg var, uten å vite det selv, mer en ultraløper som løp.

Var det da besettelsen av Barkley oppsto?

Jeg ville finne den mest ekstreme fotturen som fantes, for å komme ut av komfortsonen og teste meg selv. Da jeg undersøkte saken, fant jeg ut at Barkley var den mest ekstreme fotturprestasjonen som eksisterte. Det er åpenbart ikke et løp der man løper særlig mye. Det er et skikkelig gjørmeløp, et villsvinløp, som noen kaller det. Og da falt brikkene på plass. Jeg tenkte at dette var den ultimate fotturen å teste meg på. Derfor sier jeg at jeg ikke engang gikk veien via ultraløping eller løping. Jeg gikk rett fra fotturer til Barkley.

Når skjønte du at det kunne bli noe stort også sportslig?

Etter hvert begynte jeg å lure på hvordan jeg kunne delta i Barkley. Da oppdaget jeg at noen hadde satt rekorden på John Muir Trail … Så jeg bestemte meg for at det skulle bli mitt mål. Jeg mislyktes én gang, så en gang til, og lyktes på tredje forsøk. Det ser ganske imponerende ut utenfra, men egentlig handler det om arbeid og kontinuitet. Det finnes ingen «magi». Det var store nederlag, og jeg lærte mye. Første gang jeg skjønte at jeg kunne få til noe stort, var da jeg satte rekorden på John Muir Trail i 2018. Det var mitt første store prosjekt, og det første jeg gjennomførte for å nå Barkley. Men da jeg satte rekorden uten støtte, tenkte jeg at dette begynte å bli interessant, og at jeg begynte å gjøre ting som menneskene jeg lot meg inspirere av. Jeg har i hvert fall en sterk motstandskraft. Det var mitt første store steg.

Du beskriver Barkley som et villsvinløp …

Det er så ubehagelig når det gjelder stier og underlag … Man sliter nesten for hvert eneste steg. Stigninger på 40 prosent hele tiden. Det er ikke uten grunn at man ofte ser villsvinspor. Også i år var det noen som kom over et stort villsvinhi. Vi følger sporene deres og bruker tråkkene deres. Dette er helt klart deres territorium …

Ble det dårlige været mot slutten av løpet i år en for stor hindring?

Været hadde vært ideelt i Barkley i tre år, men likevel endte to av utgavene uten en eneste finisher. Løypa har endret seg mye de siste to årene. Selv uten å ta været med i regnestykket er den svært vanskelig og krevende. Når været i tillegg slår seg vrangt, blir det nærmest umulig. Med denne løypa må alt klaffe. Man trenger fysisk trening, mental trening, riktig utstyr og gode orienteringsevner … Og i tillegg må man ha flaks med været. Når været er katastrofalt, slik det var i år, tror jeg det er helt umulig. Det kommer kanskje an på hvor lenge det varer, men hvis forholdene er katastrofale i 60 timer, går det ikke. Med 40 prosent helning i jord, eller rettere sagt gjørme … I motbakkene må man gå på alle fire. Man kommer seg nesten ikke frem.

Da du krysset Pyreneene på 12 dager uten støtte i 2020, hadde du svært lite utstyr og en minimal forberedelse. Samtidig snakker du mye om visualisering som mental forberedelse på negative hendelser. Kan du fortelle mer om dette?

Det er det viktigste for meg: å kunne møte situasjoner som nødvendigvis blir tøffe. Hvordan forbereder jeg meg på det? Jeg har kanskje større behov for det enn andre løpere. Jeg opplever at det er viktig å visualisere målet, forholdene og det som potensielt kan skje. I ultra handler alt om tilpasning. Alt er i endring, enten det gjelder terrenget, været, den fysiske formen eller den mentale motivasjonen … Og vi må hele tiden tilpasse oss. Jo mer energi det krever, desto vanskeligere blir det å fullføre hvis man ikke er forberedt. Hvis man ikke er fleksibel, er det ingen vits i å legge ut på denne typen eventyr … Tanken er å forutse flest mulig scenarier og redusere behovet for tilpasning, slik at man kan konsentrere seg om det man faktisk ikke har noe valg når det gjelder. Selv været kan visualiseres. Man kan vite at man tar med ekstra hansker hvis det blir kaldt, regnbukse hvis det regner, og så videre. Alt dette må man se for seg, slik at man automatisk tar på seg regnbuksen og regnjakken når det begynner å regne. Da slipper man å stille spørsmål. Hvis man ikke har forutsett det, tenker man først mentalt: «Å nei, det regner, dette blir et mareritt. Jeg trodde det skulle bli sol» …

Hva skjedde med deg i Barkley i år?

Jeg hadde visualisert belastningen for dårlig. Da jeg måtte kjempe, klarte jeg ikke å presse meg lenger. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde sett for meg belastningen og vanskelighetene enda tydeligere. I år handlet det om kulde og vind, alt på én gang. Jeg burde ha forberedt meg konkret på et tidspunkt i løpet der jeg ville fryse, være utslitt, miste lysten til å fortsette og kanskje ikke klare å få i meg næring … Et tidspunkt der jeg potensielt ville legge meg ned på stien fordi jeg var for sliten. Når man har forberedt seg på det, vet man det og fortsetter. Men jeg var ikke godt nok forberedt. Da jeg så at veien tilbake til leiren gikk til venstre, mens det til høyre var en svært krevende sti, var jeg ikke klar til å ta den. Hadde jeg sett for meg situasjonen på forhånd og akseptert at dette var en del av spillet, kunne jeg kanskje ha fortsatt litt lenger. Men jeg fikk en kraftig knekk som kostet meg løpet. Mental visualisering på forhånd er helt avgjørende i ultra. Det utgjør 90 prosent av jobben. Man kan være godt trent eller dårlig trent, men uten dette er man ferdig, slik jeg ser det.

Hvor ligger gleden i denne typen ultraløping?

Det kan virke som en litt masochistisk idrett, der man påfører seg selv smerte. Men når solen står opp og målstreken nærmer seg, blir prestasjonen og anstrengelsen enda mer verdifulle. Jeg har aldri opplevd så sterke, nesten transcendente følelser som når jeg har klart å visualisere, møte vanskelighetene og flytte grensene mine. Det er dette trekløveret: å se for seg ting, oppleve dem og deretter akseptere dem. Det er lett å si. Noen ganger får jeg det ikke til, slik som i Barkley i år.

Husker du situasjoner i 2023-utgaven der du tvilte?

Det var mange. Den viktigste kom etter 38 timer. Det var den siste natten. Jeg begynte å sjangle, synet ble uklart, og jeg sovnet nesten på stien … Fullt kaos. Klokken var rundt midnatt, og det gjensto fortsatt sju timer i mørket. Jeg begynte også å få lydhallusinasjoner. Jeg tenkte at dette var begynnelsen på slutten. Da holdt jeg meg til det jeg visste fungerte. I slike situasjoner, hva må man gjøre, i hvert fall jeg? Ta koffein, det hjelper meg, spise … Drikke godt og få i seg nok næring. Etter 30 minutter følte jeg meg bedre. Men det var helt klart et svært vanskelig øyeblikk, der jeg sovnet stående. Resten av natten gikk bra …

Når du sjangler og nesten har hallusinasjoner, hvordan håndterer du orienteringen?

Jeg var faktisk sammen med noen akkurat da. Jeg var sammen med belgieren Karel, som også fullførte Barkley det året. Men samarbeidet vårt fungerte ikke optimalt, fordi han også var utslitt. Han stolte på meg, og jeg stolte på ham. I den situasjonen gjorde vi en orienteringsfeil. Da jeg følte meg bedre, bestemte jeg meg for å ta kontroll og fortsette alene. Det er bedre å stoppe og finne tilbake til klarheten, hvis det er mulig. Hver gang man går seg vill, er spørsmålet hvor sent det egentlig er. Det er bedre at feilene koster fem minutter. Heldigvis var det ofte slik. Hvis det blir 30 minutter, er man virkelig ikke klar i hodet. Heldigvis var feilene som regel på fem til ti minutter. Når man befinner seg på et ukjent sted, blir det små veddemål med seg selv. Man prøver å velge den riktige og raskeste retningen. Det er ofte små valg man vet kan fungere. Likevel har man alltid noen stressende minutter, der man spør seg om man er på rett vei. Når man til slutt finner tilbake, og det skjer ofte, føler man seg bedre. Vi bruker terrengformasjoner som referanser: en rygg, en elv eller en bestemt type vegetasjon. Det er først og fremst terrenget, ryggene og ravinene vi navigerer etter. I Barkley er det selvfølgelig et sikkert tegn på at man er på rett rute når man finner boken.

Hvor kom ideen med bøkene fra (red.anm.: Løperne må ta med seg sider fra bøkene for å bevise at de har fulgt riktig rute)?

I begynnelsen fantes det ingen bøker i Barkley. Laz’ sa egentlig bare: «Følg ruten og kom tilbake.» Men han hadde ingen måte å kontrollere hvem som faktisk hadde fulgt riktig rute. Det var en løper, Ed Furtow, som kom på ideen om å legge ut bøker og rive ut sidene … Lazarus likte ideen.

La oss gå tilbake til 2026-utgaven. Før og under løpet dannet dere en ekte «french connection» …

På mitt initiativ tilbrakte vi faktisk hele uken sammen, vi fem franskmenn. Guillaume (Calmettes) og Ronan (Pierre) og jeg hadde organisert oss på forhånd, og Sébastien Raichon ble med da vi spurte ham. Mathieu (Blanchard), som vi kjente mindre fra før, kompletterte laget. Det var hans første gang i løpet. Det var jeg som foreslo at vi franskmenn skulle dele hele den første uken, og det var virkelig veldig hyggelig. Vi så ikke på hverandre som konkurrenter, men som venner, slik det ofte er i Barkley. Nok en gang handler det ikke om å konkurrere mot hverandre, men mot løpet, sammen. Det fungerte veldig bra mellom oss. Under selve løpet holdt vi også sammen et godt stykke. Etter hvert gjør konkurransen at noen kommer lenger enn andre. Men det bryr vi oss virkelig ikke om. Ingen skammer seg over å komme kortere enn de andre. Vi skapte et flott fellesskap der borte. Det var veldig fint … Et fantastisk minne!

Du kom med noen ganske sterke uttalelser etter 2026-utgaven … Er du virkelig ferdig med dette løpet?

(Smiler) Nei, jeg tror ikke det er over … Det er riktig at jeg reagerte i øyeblikket. Men når jeg ser kaldt på det, tror jeg ikke det er over. Man skal aldri si aldri. Jeg trenger helt klart en pause. Det er så krevende å gå inn i dette igjen … For meg er det ikke selve resultatet som driver meg og motiverer meg til å delta eller la være. Det handler om hvor krevende prosjektet er. Hver gang krever det to–tre måneder av året, der man må trene som en gal, og så skal man til USA. Det er en reise på minst ti dager, som jeg heldigvis gjør sammen med samboeren min. Det krever mye, selv om det er en lidenskap. Jeg klager ikke, det er et valg. Men lidenskapen tar stor plass i hverdagen. Når det gjelder meg personlig, har jeg ikke klart å finne nøklene som låser opp de ekstra mentale rommene jeg trenger for å komme lenger i dette løpet. Det betyr at jeg har ting å oppleve andre steder, ting å lete etter, fremskritt å gjøre og andre mennesker å la meg inspirere av. Kanskje kan jeg finne disse nøklene gjennom andre prosjekter.

Du virker ikke mett, til tross for alt du har oppnådd …

Når det gjelder Barkley, innser jeg at det å fullføre løpet første gang låste en del mentale rom hos meg. Jeg har vanskeligere for å gå like langt som jeg kunne ha gjort dersom jeg ikke hadde fullført. Det må jeg akseptere. Det skyldes ikke manglende lyst eller innsats, for jeg har satset enormt hver gang. Men jeg trenger å få litt avstand til det å løpe dette arrangementet, fordi det krever så mye. Det krever enormt av deg på alle nivåer. Derfor blir dette sannsynligvis ikke min siste Barkley, det håper jeg i hvert fall. Men ikke med det første. Livet er langt, håper jeg. Jeg er 35 år. Innen løping generelt kan man holde på lenge. Om ti år er jeg 45. Hvis jeg får lyst til å vende tilbake da, eller tidligere eller senere, vet jeg ikke. Så man skal aldri si aldri. Men jeg kjenner tydelig at en syklus er over. Det er sikkert. Syklusen der jeg har levd med dette løpet i fire år. Nå skal jeg konsentrere meg om andre eventyr for å fortsette å utvikle meg.

Hva innebærer egentlig to–tre måneders forberedelser med Aurélien Sanchez?

Det er mye mengdetrening og mange helger i Pyreneene. Bare for å gi et eksempel: På to måneder gikk jeg 80 000 høydemeter, altså 10 000 meter i uken. Det tar tid. Det innebærer også mange behandlinger hos fysioterapeut, styrketrening og så videre. Jeg trener rundt 25 timer i uken. Jeg forbereder meg til Pacific Crest Trail. Det er kryssingen av USA fra Mexico til Canada, en legendarisk sti i USA. Forberedelsene vil vare i halvannen til to måneder. Bare logistikken rundt 4200 km er omfattende. Jeg skal dra sammen med samboeren min Lucille og fetteren hennes Martin. Jeg forbereder meg intenst, for jeg har aldri gått så langt når det gjelder distanse …

OPPDATERT 25. juli 2026

Denne artikkelen ble skrevet like før Aurélien skulle starte på Pacific Crest Trail, en «sti» på 4240 kilometer som krysser USA fra grensen mot Mexico til grensen mot Canada. Den franske løperen viste nok en gang sin styrke og sin eksepsjonelle mentale utholdenhet da han satte rekord på PCT på 45 dager, 20 timer og 15 minutter. Dermed forbedret han belgieren Karel Sabbe sin rekord fra 2016 med 16 timer og 35 minutter. Det er vanskelig å finne superlativer som yter en slik prestasjon rettferdighet!